Julie kutter «Vårres jul» fra repertoaret

Julie Dahle Aagård vil aldri mer synge «Vårres jul». Hun er opprørt over de holdningene Hans Rotmo og mange andre står for.

Julie ga nylig ut sitt andre album – «Lauvet» – denne gang på trøndersk. Siste helg var hun heime i Flatanger og holdt to konserter for fulle hus.

I dette intervjuet med Flatangernytt tar hun et kraftig oppgjør med Hans Rotmo og gir sin fulle støtte til verdalingen Fatima Almanea, som tok til motmæle mot Rotmos uttalelser i Trønder-Avisa.

Men hun snakker også om mørket og vendepunktet da hun ble mamma, om den nye plata og om det å synge på flatangerdialekt

Juleturné uten «Vårres jul»

Julie har hatt Hans Rotmos «Vårres jul» på repertoaret i alle år. Hun har spilt den inn på ei juleplate sammen med Ole Edvard Antonsen. Nå skulle den også være med på en stor juleturné for Telenor, der Julie skal være solist.

Men så kom intervjuet med Hans Rotmo i Trønder-Avisa, der han kom med kraftige uttalelser om innvandring og muslimer. Han kalte muslimer en miljøforurensning i Europa, og mente at muslimsk og europeisk kultur aldri kan la seg forene. Han har også uttalt til Adresseavisen at flyktninger svikter sine landsmenn ved å flykte.

Senere har han angret på uttalelsen om miljøforurensning, men sier til Adresseavisen at han står fast på uttalelsene om masseinnvandring.

– Jeg ble så forbanna, sier Julie Dahle Aagård.

For ett år siden kom Rotmo med en sang der han omtalte asylsøkere som lopper og lus.

Julie trodde ikke han kunne mene det han skrev i den sangen, og trodde han ville skape debatt. Men så kom de nye uttalelsene, og da var begeret fullt.

– Jeg ble så skuffet, jeg var faktisk på gråten, sier Julie.

Kuttes fra repertoaret

For tre uker siden satt hun sammen med kapellmester Kjetil Bjerkestrand og planla den store juleturneen for Telenor. «Vårres jul» skulle selvsagt være med, slik den har vært i alle år på Julies julekonserter.

– Jeg skrev til sjefene i Telenor og kapellmesteren, og sa at vi på grunn av uttalelsene fra Rotmo, må fjerne «Vårres jul» fra lista. Jeg fikk bare støtte, heldigvis.

Julie er opprørt over fremmedhatet og muslimhetsen, og tar et oppgjør med Hans Rotmo og hans meningsfeller.

Julie er opprørt over fremmedhatet og muslimhetsen, og tar et oppgjør med Hans Rotmo og hans meningsfeller.

– Jeg kommer aldri mer til å synge den sangen. Aldri mer. Den er borte fra repertoaret. Rotmo får ikke noe Tono-penger fra meg. Da må noe drastisk skje fra hans side, sier Julie.

Hun er opprørt over uttalelsen fra Rotmo, som hun også har samarbeidet med tidligere. Men det som opprører henne mest, er hva folk får seg til å skrive på sosiale medier.

– Reaksjonene i kjølvannet av det Rotmo uttalte, opprører meg mest. Vi skal ha ytringsfrihet, men det går en grense når noen sier de vil ta livet av folk som er annerledes. Det går f… meg ikke an, sier Julie.

Hun reagerer spesielt kraftig på hetsinga av Fatima Almanea, verdalingen og muslimen som i et blogginnlegg tok kraftig avstand fra Rotmos uttalelser. Senere har hun vært hos Ole Torp i NRK, og blitt intervjuet i en rekke medier. Fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik har foreslått henne som Årets trønder.

– Jeg har skrevet til Fatima og gitt henne min støtte, sier Julie, som regner med at folk kan bli irriterte på henne, nå som hun tar et klart standpunkt. Men det får så være.

Selv har Julie bodd i Oslo i mange år, og levd side om side på Grønland med folk som går i både burka og hijab. Hun skjønner at folk kan være redd terror. Det er hun også, og hun og familien bor nå i nærheten av den jødiske synagogen. Der står politifolk med maskingevær. Det også opprører Julie, men hun ser ingen grunn til at en spesiell folkegruppe skal hetses og legges for hat.

– Hva kan gjøres?
– Jeg lurer på om de som kommer med de kraftige uttalelsene, noen gang har snakket med folk som har flyktet fra noe. Rotmo hadde et utsagn om flytninger, han sier at de svikter landet sitt fordi de flykter.

– Da tenker jeg: Se for deg en pappa som løper med den lille ungen sin, og det skytes etter dem. Så sier noen: Kom hit, så skal dere får være en stund, så du og jenta di skal være trygge. Vi skal være dem som sier: Kom hit, vi skal passe på dere litte granne.

– Og de fleste drar jo tilbake, slapp av folkens!

Fra svart til hvitt

Julie Dahle Aagårds nye plate «Lauvet» har fått svært gode anmeldelser og blitt godt mottatt. Men det tok tid å komme i gang med ei ny plate. Etter den forrige, «Stompin’ feet» i 2009, var det andre ting som krevde henne.

– Det smalt så mye på alle kanter, på det personlig plan. Jeg hadde ikke kapasitet til noe mer enn å være til stede der og da. Jeg hadde ikke kapasitet til å være kreativ. Jeg jobbet mye likevel, men hadde ikke behov for å vise meg fram.

Men så fikk hun vite at hun skulle bli mamma. Da snudde alt på dagen, fra svart til hvit, forteller hun.

– Så det var helt svart?
– Ja, det var svart, helt kullsvart. Men da jeg ble gravid, hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte ta vare på meg selv. Etter det skiftet jeg personlighet. Jeg ble så sterk, og det ble sånn tak i meg. Jeg skulle gjøre alt selv, sier hun.

Sønnen August er snart fire år, og da han ble født, skrev hun «Sommerfugl i magan». Den ble skrevet uten tanke på ei framtidig plate, men ble skrevet til gutten og henne selv. Og hun sang den i barnedåpen.

Mannen Anders Aarum pushet henne litt, og mente hun måtte komme i gang med ei ny plate. Hun begynte å skrive på engelsk, som på den forrige plata. Men det føltes helt feil. Anders sa hun måtte skrive på trøndersk.

– Da gikk det fort. Jeg elsket å være inni bobla, og gledet meg til natta da jeg kunne sette meg ned og skrive, sier Julie.

Julie trakk to fulle hus i Flatanger forrige helg, der hun og bandet framførte sanger fra hennes nye album "Lauvet".

Julie trakk to fulle hus i Flatanger forrige helg, der hun og bandet framførte sanger fra hennes nye album «Lauvet».

Neste bøyg var å få noen til å gi ut ei ny plate. I dag er det ikke sånn at plateselskap plukker opp artister, forteller hun. Men hun sendte noen demoer til Grappa og Helge Vestby, og fikk et møte med dem. Da ble det kontrakt, og ro til å arbeide videre med prosjektet.

– Jeg hadde så vidt begynt, hadde vel tre, fire sanger ferdig. Men da dette var på plass, ble jeg enda mer inspirert. Jeg visste at de ordnet alt, og det ble lettere.

Julie skrev om natta, og sendte over sangene til Anders, som har produsert plata sammen med Anders Horn.

Følelsene er universelle

Den nye plata har sanger med sydlandsk preg over seg, og det var noe som bare lå der – og måtte ut, forteller Julie.

– Det er artig å få det fram. Noe måtte reke i land her. Jeg har tenkt mye på det, sier hun.

Å vokse opp i Flatanger, er veldig spesielt i forhold til hvordan hennes egen gutt nå vokser opp.

– Jeg ville ha fram trekkspillet og råskapen. Jeg orker ikke å skrive om fjas lenger, sier hun.

Sangene omhandler følsomme temaer, men hun mener disse er universelle. Når hun setter seg ned for å skrive, er det nesten som å skrive et teaterstykke, forteller hun.

– Jeg tar utgangpunkt i en situasjon, setter folkene på og begynner å skrive. Men jeg må ta utgangspunkt i meg selv. Det handler om de nære ting, om lissgutten. Følelsene er universelle.

Underveis i prosessen har hun snakket med mange, og hun er opptatt av at sangene ikke skal handle om bare henne og hennes opplevelser.

– Vi har alle vår sorger, alle har mistet noen, og alle har sin bagasje, sier hun.

Pondus i dialekten

Selv om Julie har bodd i Oslo i mange år, sier hun alltid at hun er fra Flatanger – og hun har holdt fast på dialekten sin. Det er ikke tilfeldig.

– Jeg har tviholdt på dialekten min. Det har jeg arbeidet med siden den dagen jeg flyttet til Oslo. Jeg gjør det ikke for å være snill med flatangringene, men fordi jeg synes at dialekten er fin. Den gir meg karakter, og gjør meg annerledes enn andre artister. Det er pondus i dialekten vår. Det liker jeg godt.

– Hvorfor valgte du å skrive på dialekt?
– Det ble helt naturlig. Jeg ville at mormor skulle forstå. Jeg skriver om sterke ting, og det kan bli litt sterkt, selv om jeg ikke utleverer meg. Og så var det så lett å skrive på dialekt. Vokalene våre er så breie og det fungerer godt i den sjangeren jeg opererer.

Julie tror det skal noen plater til før folk syns det er greit at hun synger på trøndersk, og at det ikke er trønderrock hun leverer.

Plass i trønderrock-land

– Jeg vil at jeg som kvinnfolk, skal skrive på dialekta mi. Jeg vil ha en plass i trønderrock-land.

Hun syns det er viktig at dialekten får et annet musikalsk bakteppe. Og som kvinne er hun ganske så alene om å synge på trøndersk. Hun har undersøkt litt, og ikke funnet noen andre kvinner som synger på trøndersk.

– Er det vanskeligere å få et bredt publikum når du synger på trøndersk?
– Jeg også var litt redd for det. Snevrer jeg meg inn til bare flatangringer nå? Men jeg merker det motsatte. Det har vært vanvittig mange gode tilbakemeldinger fra anmeldere og andre, mange flere enn etter den forrige plata. Nå forstår de hva jeg synger.

Julie er overrasket over den store interessen, og er glad for den gode omtalen i NRKs «Norsk på norsk», som har analysert plata.

Nå er hun i gang med ei ny plate – på trøndersk, selvsagt!

– Det er så artig. Jeg elsker å være inni bobla. Jeg elsker å være alene, og jeg gleder meg til å isolere meg og skrive, sier hun.

Men i sommer blir det hektisk turnévirksomhet. Hun er gjesteartist på CC Cowboys turné, og har spilleoppdrag hver helg framover – i tillegg til andre oppdrag.