Flyktet med brannen i hælene

Da Agnes og Kjell Hårstad hadde fått ungene i bilen og så seg tilbake, var flammene på tur ned fra fjellet mot gården. De trodde de så heimen sin for siste gang.

– Vi var sikker på at vi ville miste huset, forteller Agnes og Kjell.

Tirsdag er det ett år siden den dramatiske flukten fra Hårstad.

Grenda var den første som ble rammet, da storbrannen spredte seg fra Uran og utover Sørnesset-halvøya om kvelden mandag 27. januar. Merkelig nok berget gården, men et bolighus, ei hytte og en garasje ved sjøen brant ned.

Som et symbol på tross, sto gårdsbygningene på Hårstad etter brannen. Det var svart rundt på alle kanter, men husene berget. Kanskje gjorde granskogen bak at flammene feide over, kanskje var det den kortklipte plena som berget husene. (Foto: Agnes Hårstad)

Som et symbol på tross, sto gårdsbygningene på Hårstad etter brannen. Det var svart rundt på alle kanter, men husene berget. Kanskje gjorde granskogen bak at flammene feide over, kanskje var det den kortklipte plena som berget husene. (Foto: Agnes Hårstad)

Knusktørt og vind

Tidligere på dagen hadde Agnes og Kjell vært en tur i Namsos. På den turen fikk de et forvarsel om det som skulle komme.

Da de passerte Engesdalen, rett over grensa til Namdalseid, hadde en brann i ei gårdssag spredt seg i det knusktørre gresset og den sterke vinden. Der kjempet brannmannskaper fra både Flatanger og Namdalseid for å hindre brannen i å spre seg oppover i skogen – og derfra til Lauvsnes og Sitter.

De var på tur til å legge seg, da Åge Hasvåg ringte klokka 22.45.

– Jeg kjørte til Uran. Men da jeg kom dit og fikk se hva som var på gang, snudde jeg med en gang. Jeg skjønte hva som kom til å skje. Dette kunne ingen stanse, forteller Kjell Hårstad.

Ba Agnes vekke ungene

Han stoppet på Hårnesmoen der det var mobildekning, og ringte heim til Agnes. Han ba henne om å vekke ungene og pakke det som var viktigst å berge.

– Jeg sa jeg kunne ikke vekke ungene, men han sa «du må vekke dem», forteller Agnes.

Mens hun sto i telefonen, kikket hun ut stuevinduet og så det lyste oransje over fjellet.

Hun vekket Olaf (8) og Siri-Mette (12), og begynte å ta bilder ned fra veggen. Album ble pakket ned, og hun ringte de tre eldste barna som ikke bor heime lenger.

– Jeg spurte dem: «Hva er dere mest redde for av det som er på rommet deres?»

Først skjønte ungene selvsagt ikke hvorfor mora ringte sent på kvelden og spurte om noe sånt. Men da de fikk summet seg, ble minner fra konfirmasjonen, smykkeskrin og dåpsgaver samlet sammen og pakket ned.

Flyfoto tatt etter brannen, som staret i Uran nederst til venstre. Vindretning var slik at Hårstad ble første grend som brannen nådde. Ei branngate ble lagt fra Uransvatnet og langs fylkesvegen, og brannmannskaper og sivilforsvar klarte å berge Bådsvika, Hårnes og Hårnesmoen.

Flyfoto tatt etter brannen, som staret i Uran nederst til venstre. Vindretning var slik at Hårstad ble første grend som brannen nådde. Ei branngate ble lagt fra Uransvatnet og langs fylkesvegen, og brannmannskaper og sivilforsvar klarte å berge Bådsvika, Hårnes og Hårnesmoen. (Foto: Politiet)

Evakueringa av Sørnesset var nå i full gang. Brannsjef Hans Petter Haukø og brannmann Jan Ove Holand kom på gården for å gi beskjed om å evakuere. Da var Agnes og Kjell i full gang med å pakke ut i bilen.

De fikk spørsmål hvor de hadde tenkt å dra, og Kjell – som er vaktmester på Drageid leirskole – sa at de kunne dra dit. Og dit kunne de andre også komme. Slik ble Drageid første samlingsplass for de 20 evakuerte fra Sørnesset.

Flammer over fjellet

– Mens vi bar ut ting i bilen, stusset jeg litt. Det begynte å drysse fra himmelen. «Gudskjelov», tenkte jeg, «nå har det begynt å snø». Men det var ikke snø. Det var aske, forteller Kjell.

Da ungene var i bilen og de begynte å kjøre, stoppet de nede ved sjøen og så seg tilbake.

– Vi så flammene over fjellkanten. Jeg tenkte at her blir ikke noe stående, sier Kjell.

Røyken var nå så tett at han ikke kunne bruke fjernlys på bilen. Da så han ingen ting. Først da de kom til Hasvåg, kunne han slå over til fjernlys.

Natta gikk uten at de fikk vite noe mer, men de var sikre på at alt av hus var slukt av flammene.

Så Småværet i brann

Morgenen etter gikk Kjell seg en tur mot Drageidvollen, på den andre sida av Bølefjorden, for å se over til Sørnesset.

Merkelig nok - veden hadde berget...

Merkelig nok – veden hadde berget…

Vinden var så kraftig at han måtte søke ly bak en bergtrapp. Der lå han og så utover Bølefjorden. Da fikk han øye på en hvit skumdott ute på sjøen. Først da den svingte inn mot Hårstad, fikk han se at det var Redningsskøyta.

– Fjorden gikk full av rokk, sier Kjell, som også så husene i Småværet i brann.

– Hva tenkte du da?
– At brannen spredte seg helt dit, hadde vært helt utenkelig. Jeg var optimist da jeg kom til Drageid, for jeg ville dra heim og hente en ny kombi-camp og kjøre den til Småværet. For jeg tenkte at der var den trygg…

Senere snakket han med brannfolk som hadde vært på gården like etter at familien dro, rundt klokka 23.30-23.45. De fortalte at da brant det nedover ekra. Mens de sto der, så de ei ildkule som fôr nedover og antente bolighuset som hadde tilhørt Kjells mor, nede ved sjøen.

– De sa man måtte se det for å tro det. Det var helt vanvittig, forteller Kjell.

Et døgn senere var de samme brannmannskapene innover for å slokke en brann som hadde blusset opp bak husene.

To dager i uvisshet

– Når fikk dere vite at husene sto?
– Det fikk vi vite onsdag, på et møte på Lauvsnes der Hans Petter Haukø opplyste om hvilke hus som sto, og hvilke som hadde gått tapt.

I to dager hadde familien levd i den troa at alt var borte. Nå fikk de vite at heimen fortsatt sto.

– Det var en lettelse å få vite det, sier han.

Kjell og Agnes tror det er flere forklaringer på hvorfor husene og fjøset berget. Det var svartsvidd rundt, både i fjellet og på jordene. Men bak husene er det plantet en tett granskog av sitkagran.

– Jeg tror at brannen kom i så stort fart ned fra fjellet, at den feide over granskogen og dermed over husene, sier Kjell.

I tillegg hadde Agnes gjort grundig arbeid med plenklipping høsten før.

– Jeg pleier alltid å slå plena helt kort den siste gangen om høsten. Det tror jeg hjalp. For vi ser at det har brent helt inntil plena, og så har det stoppet der, forteller hun.

Båten og traktorhengeren berget. Brannen stoppet ved plenkanten.... (Foto: Agnes Hårstad)

Båten og traktorhengeren berget. Brannen stoppet ved plenkanten…. (Foto: Agnes Hårstad)

Det var flere som gjorde samme erfaring under storbrannen. Til og med kong Harald kommenterte det da han fløy over med helikopter, at det så ut til å lønne seg å slå plena…

Merkelig nok berget også vedstrangene som lå ved gården. Kjell er vant til å ha noe å gjøre, og allerede fredag dro han tilbake til gården og begynte å kappe ved.

– Den var svart utenpå, men hadde ellers berget, sier han.

Før brannen hadde familien vann fra en brønn ovenfor gården. Brønnen ble forurenset av aske, og med tilsig av forurenset overflatevann blir den ubrukelig i lang tid framover.

For å skaffe nytt vann, ble det boret i grunnen. Vann ble funnet, men det er så fluorholdig at det ikke kan brukes til drikkevatn. Foreløpig tar Kjell med drikkevann fra Drageid.

Bygger opp turistanlegg

Selv om gården berget, mistet familien et bolighus og en garasje som sto nede ved sjøen. Huset hadde tilhørt Kjells mor, og det var under oppussing for å bli utleiehus til turister om sommeren.

Siri -Mette ser på restene av huset nede ved sjøen, som hadde tilhørt hennes farmor. (Foto: Agnes Hårstad)

Siri -Mette ser på restene av huset nede ved sjøen, som hadde tilhørt hennes farmor. (Foto: Agnes Hårstad)

Nå skal huset bygges opp igjen, og skal romme tre leiligheter og en sanitæravdeling for bobilturister i den idylliske bukta på Hårstad.

Kjells bror, Willy, mistet også hytta som ligger like ved. Der bygges det nå ei ny hytte på samme tomt.

Nok branner

For Kjell er dette den andre brannen på kort tid. Han var den som oppdaget brannen på Drageid leirskole 23. mai 2012, og deltok i slokkinga.

Der brant internatbygningen ned, etter at elever hadde fyrt av en nødrakett som gikk inn i veggen og satte fyr på huset.

Kjell Hårstad syns det er nok nå.

– Vi har tenkt mye på hva som hadde skjedd hvis brannen i Uran hadde startet to timer senere, når alle hadde lagt seg. Da hadde det gått liv.