Catara over Atlanteren til Karibia

Seilbåten Catara har krysset Atlanteren. Nicoline, Linn Sofie, Tove Morken og Odd Ivar Mork har feiret jul i Karibia og cruiser nå rundt blant hvite strender og palmer. 

Her er Linn Sofies andre reisebrev, der hun forteller om overfarten og livet i Karibia:

24. november 2013 var dagen vi skulle starte overfarten,  det var denne dagen racet startet. Alt av siste finjustering skulle fikses, og vi gikk til de andre norske vennene våre for å ønske de god tur over dammen.

Blåsehorn ulte i alle hjørner, og over 200 båter lå og sirklet utenfor Las Palmas med seilene klare. Det var noen sekunder igjen til klokken slo 13.00, og på VHF-en hørte vi «three – two – one – GO», startskuddet gikk, og da så vi alle båtene satte seil og snuten rett ut mot havet. Den tre uker lange havkryssingen hadde startet.

Familien Mork/Morken klar for avreise fra Las Palmas på Kanariøyene. Regattaen er snart i gang.

Familien Mork/Morken klar for avreise fra Las Palmas på Kanariøyene. Regattaen er snart i gang.

Kaputt kartplotter

Akkurat da vi dro kom det en kraftig regnbyge med masse vind (squall), og vi måtte på med seileklær. Det største og eneste  problemet vi hadde på turen over, fikk vi den første dagen – kartplotteren var kaputt. Da ble alle (ikke minst pappa) stressa, og vi vurderte enten å snu eller stoppe i Puerto Rico for eventuelt å bestille nye deler. Ingen var så veldig begeistret for det.. 

Kartplotteren sviktet, men heldigvis hadde Odd Ivar Mork med seg en i reserve... Dermed slapp familien å gjøre vendereis.

Kartplotteren sviktet, men heldigvis hadde Odd Ivar Mork med seg en i reserve… Dermed slapp familien å gjøre vendereis.

Men heldigvis satt pappa inn en liten reservekartplotter så vi seilte videre.

Etter å ha seilt halve dagen, og solen var på tur ned i horisonten, var det ikke en sky på himmelen, og havet hadde roet seg. Tanken på at en dag som denne skulle vi ha i tre uker fremover, så dette kom til å bli en kjempelang tur..

Vi så mindre og mindre båter, og den fjerde dagen så vi bare blått hav i alle retninger. Vi seilte Sørover mot Cape Verde. Selv om vi var 300 nautiske mil ut for Afrika, føltes det ikke som om vi var ute på havet, men at vi seilte langs kysten av Afrika. Det var ikke før midt ute på Atlanteren vi følte oss virkelig ute på havet…

Solnedgang den første dagen under overfarten. De andre båtene som deltok på seilasen, kunne ennå skimtes. Men snart var vi alene på havet.

Solnedgang den første dagen under overfarten. De andre båtene som deltok på seilasen, kunne ennå skimtes. Men snart var vi alene på havet.

Ingen dager like

Dagene gikk fortere enn forventet, og den gode sydvarmen kjentes mer og mer for hver dag. Da vi trodde at dagene kom til å bli like, men der tok vi feil.  Vaktene forble de samme, men ikke dagene.  Noe skjedde hver dag som var spennende, og det kunne være så enkelt som at mamma laget boller.  

Det var flere dager vi fikk fisk, og det var kjempespennende hver gang vi dro inn fiskesnøret. En annen dag seilte vi parallelt med «Christian Radich» et stykke og viftet med det norske flagget.

Christian Radich dukket opp, og da måtte vi fram med norske flagg!

Christian Radich dukket opp, og da måtte vi fram med norske flagg!

Hver eneste dag fikk vi en fantastisk solnedgang som aldri var den samme. Klokken 07.00 om morgenen kom solen opp igjen, og ingenting er som å ha sittet i flere timer i stappmørket og så endelig få se at solen stiger opp av horisonten og lyser opp dagen. Man blir nyforelsket hver gang man ser det.

Morild og delfiner

Og hver eneste natt var det tonnevis av morild  rundt båten som glitret så vakkert, og noen ganger kom delfinene og  svømte rundt båten. Selve delfinene vistes dårlig i nattemørket. Vi så bare en stripe av selvlysende glitter som fulgte båten i alle slags mønster. Magisk.

Linn Sofie til rors første dag under regattaen.

Linn Sofie til rors første dag under regattaen.

En dag så vi at det var fisker som «fulgte» oss under båten bak, og jeg tok fiskesnøret rett bak hekken. Sluken hadde nesten ikke rørt vannet før vi hadde en fisk på, og det var faktisk en stor og fin yellow fin tuna ( som visstnok er fredet i Europa, og en nydelig matfisk).

Vi hadde god kontakt med de norske båtene «Saphir» og «Belle», og pratet ofte med hverandre over VHF-en. Hver dag fikk vi også meldinger inn på satellitt-telefonen, og det var like spennende hver gang det sa pip i telefonen.

På turen over ble heldigvis ingen sjøsyke.  Når vi er på havet i tre uker og det vugger litt konstant,  venner vi oss til bølgene.

Kort stopp i Cape Verde

Etter en uke seilte vi inn til Cape Verde for en kort stopp. Det var herlig å komme inn og tenke at dette er Afrika. Der møtte vi igjen våre gode venner i båten «Belle» som lå for anker. Vi la oss ved siden av dem og tok en velfortjent kald cola sammen. Etter et bad seilte vi videre samme dag og kunne endelig sette kursen vestover, og rett mot St. Lucia i Karibia!

Linn Sofie og Nicoline speider mot Cape Verde - siste stopp på fastlandet før Atlanteren ventet.

Linn Sofie og Nicoline speider mot Cape Verde – siste stopp på fastlandet før Atlanteren ventet.

De første dagene etter at vi dro fra Cape Verde, var det nesten stille. I omtrent åtte dager var vinden minimal, og lange slakke dønninger kom fra nord. Det ble derfor masse trimming og justering av seil.  Etter å ha seilt i 3-4 knop i nesten en uke, var det helt enormt da vi fikk opp farten til 7 knop.

Dorado på kroken!

Dorado på kroken!

Vi fikk masse fisk både fra lufta og vannet. Flyvefisk i bøtter og spann fløy opp fra vannet kontinuerlig, og noen var uheldig og landet  på dekk. Dorado fikk vi mange av.

Selv om det er 26 grader og bikinivær, passer det godt med sjokoladekalender i adventstida. Hver dag åpnet jeg og Nicoline en ny luke med en småsmelta varm sjokolade, mest for sjarmen, men smaken av advent er uslåelig.

Krevende seiling

Den siste uken ble det mye mer vind og store bølger. Vi hadde stort sett kuling hele tiden, nesten opp i storm noen ganger. Det medførte langt mer krevende seiling, men alt gikk veldig fint.

Vi suste avgårde i 9 -12 knop. Men pappa ville bremse hver gang vi gikk over 9 knop for å ha full kontroll.  Vi surfet på de svære bølgene. Det var kjempespennende å se farten på kartplotteren de gangene det kom noen ekstra svære bølger. Vi fulgte ikke med hele tiden, men en  gang registrerte mamma en fart på 18 knop, men ser ikke bort ifra at vi hadde like stor fart og større i andre store bølger.

Her er familien halvveis over Atlanteren, og Nicoline peker på kartet hvor de befinner seg. Hav på alle kanter...

Her er familien halvveis over Atlanteren, og Nicoline peker på kartet hvor de befinner seg. Hav på alle kanter…

For å beskrive litt om distansen, kan vi si det slik: Når man seiler i kuling  med 5-8 meter store bølger som kommer skummende og jagende etter båten, og støyen av  sjøen er ganske voldsom i cockpit og det er delvis meget urolig, begynner man å glede seg til landkjenning allerede når man er 200 nm fra land. Ikke på grunn av forholdene i båten, men fordi  200 nm føles nesten som man er like ved land når man har seilet over 3000 nm. 200 nm er faktisk distansen Norge – Shetland. 

Mandag 16. desember ankom vi  Karibia! En 23 dagers kjempefin havseilasen er over.  Emil og Cesilie tok imot oss på kaia og det var kjempestort, og vi fikk punch og fruktkurv av ARC-crewet. Etter hvert kom alle de norske båtene inn, og det ble stor stemning på bryggene.

Storebror Emil Mork og Cesilie Iversen var velkomstkomite da Catara nådde land i St. Lucia.

Storebror Emil Mork og Cesilie Iversen var velkomstkomite da Catara nådde land.

Endelig var vi kommet hit hvor vannet er azurblått, øyene er grønnkledde, palmene er høyere, slankere og mer grasiøse. Strendene er hvitere, og palmene vokser også på skrå. Endelig var vi her det er masse korallrev og fargerike akvariefisker, og her vi kunne vi plukke kokosnøtter med egne hender.  Nå var vi faktisk her, det som vi har snakket om og bare sett bilder av.

Målet er nådd. Dog vi har litt forskjellige målsetninger her om bord. Pappa sitt store mål var å planlegge og gjennomføre turen hit, men mitt mål var vel likså mye å komme fram og kose meg her i fire måneder, og det skal jeg greie bra. 

Julefeiring

Det var lillejulaften, og før nattemørket la seg over bukta hadde vi allerede vært på stranda og badet og kost oss, vi hadde laget pepperkakehus og spist «Milli» (flatbrød med kjøttkraft, ukjent for de fleste). 

Cesilie, Nicoline og jeg pyntet hele båten med masse julepynt, og på kvelden klokken 21.00 gikk tradisjonen tro, da startet Hovmesteren på TV´n.

Utradisjonelt julebad....

Utradisjonelt julebad….

Julaften i år var en julefeiring jeg aldri kommer til å glemme.. Først og fremst fordi vi har seilt til Karibia med egen båt, vi tok julebadet i sjøen og dusjen i øsende regn.  Vi gikk i bikini på dagtid i stedet for varmekjeledress og lue…

Juletreet var litt mindre i år enn til vanlig, så i år satte vi juletreet oppå pakkene i stedet. Juleribba derimot ble så god som den ikke hadde vært på lenge,  og vi hadde en fantastisk hyggelig kveld sammen med Emil og Cesilie. Og mener du ikke selveste julenissen dukket opp litt utpå kvelden med litt av hvert i sekken sin. 

Men jeg vil også huske denne julaften  fordi det ble «storm» denne dagen. Uværet startet utpå julaften, og resten  av dagen  regnet det så mye som det ikke hadde gjort på flere år der (ifølge de lokale), det lynte og tordnet noe aldeles vanvittig resten av dagen.

Selveste julenissen kom også på besøk i båten, med gave til Nicoline.

Selveste julenissen kom også på besøk i båten, med gave til Nicoline.

Jolla ble fylt opp med regnvann på bare 3 timer, og vi satt i jolla og dusjet mens det regnet, og det lynte og tordnet rundt oss. Det lynte flere ganger per sekund.  Men vi trakk for gardiner, skrudde på julemusikk og stengte uværet ute. Vi var heldig som hadde valgt en lun og trygg bukt slik at vinden ikke var noe problem for oss.

Fem personer døde på julaften like ved der vi lå på grunn av flom, og det ble massiv ødeleggelse av veier og broer.  Slikt har vist ikke skjedd her før.

Forfriskende med kokosmelk på stranda!

Forfriskende med kokosmelk på stranda!

Nyttårsaften

På nyttårsaften lå vi i ei bukt på Bequia, på grenadenene. Vi lå for ankrer like utenfor en lang fin sandstrand. Vi dykka litt rundt på korallrevet for å se på fiskene, plukka litt konkylie-skjell og testet dragene Nicoline og pappa fikk i julegave.

Om kvelden satt vi i båten og ventet på fyrverkeriet fra land. Lengre inn i bukta var det et lite sentrum hvor de skulle sende opp et fyrverkeri.

Nyttårsaften er nyttårsaften, og da må man ha god mat, god drikke, partyhatter og passende musikk og en god film mens man venter. Vi så den gode  gamle klassikeren «Tante Pose».  Vi holdt koken helt fram til klokken 24.00 da fyrverkeriet sendte oss inn i det nye året.

Cruising i Karibien

Det nye året har stort sett vært preget av sol, vind, strender, turkis sjø, palmer, hvit sand, kokosnøtter, dykking, snorkling, svømming med skilpadder og seiling mellom flere små øyer sør i Karibia. 

Se Linn Sofie og Nicolines fantastiske film der de svømmer med skilpadder:

Livet så langt har vært å seile fra bukt til bukt, droppe anker,  hoppe i vannet og dykke ned for å se at ankret sitter, så utforske nærmeste strand, og ellers ting vi føler vi har lyst til. Vi drar videre når vi føler at vi har lyst til å se noe annet.

I skrivende stund er vi på tur nordover, men vi har hatt en kjempefin opplevelse i grenadenene, sør i Karibia som også kalles for Windward Island. Vi er nå på tur nordover mot det som kalles Leward Island hvor øyene i tillegg til å ha strender, blir større, har høyere fjell, og har mer tropisk regnskog.