Fra og med nyttår innføres produksjonsavgift for laks. Det betyr inntekter for Flatanger kommune; Bjørøya, Mowi og Salmar vil årlig betale 40 øre pr kilo laks de produserer i kommunen. I tillegg vil kommunen få del av potten fra alle oppdretterne som kjøper vekst nasjonalt.

Vederlag for kjøp av vekst blir fordelt mellom kommune, fylke og stat. Fra 2016-2019 gikk 80% av dette vederlaget til kommunene, mens fra og med 2022 vil kommunene motta 40% av denne potten.

Hver 80ende oppdrettslaks i Norge bor i Flatanger. Det betyr at av inntektene kommunene får, vil Flatanger motta 1,25% av totalen. I 2018 var den totale potten på 2,7 milliarder og Flatanger mottok 34,7 millioner. i 2020 vil det utbetales 2,25 milliarder fra havbruksfondet og Flatanger vil motta 29,1 millioner.

Det er opp til de folkevalgte å legge opp til hva som er det beste å bruke disse pengene på. La oss likevel dele noen tanker siden vi sitter svært tett på oppdrettsnæringen.

Det er stor usikkerhet knyttet til produksjon av laks i Flatanger. De siste årene har vist at det har vært krevende å drifte lokalitetene på høsten. Faktisk har lusepresset her vært større enn i andre kommuner vi har produksjon.

For fisken som ble satt ut i Flatanger høsten 2018, ble det forsert slakting på 4 av 6 lokaliteter. Lusa tok overhånd og man tapt en stor del av den potensielle produksjonen ved å slakte ut fisk på lave snittvekter.

Lusepress kan tvinge produksjon til andre områder

Alle aktørene med produksjon i Flatanger har produksjon også utenfor Flatanger. Med høyt lusepress kan oppdretterne bli tvunget til å legge om produksjonen til å produsere en større del av produksjonen i andre områder enn Flatanger. Siden produksjonen i Flatanger er usikker, betyr det også at inntektene fra produksjonsavgiften er høyst usikre for Flatanger.

Overføringer fra havbruksfondet fra salg av vekst til oppdretterne, er også usikre. Trafikklyssystemet som avgjør hvilke områder som kan vokse, tar utgangspunkt i overlevelse av villlaks for hvert produksjonsområde. Villaksens overlevelse svinger fra år til år og det er derfor usikkerhet knyttet til hvilke områder som får vokse fremover.

I tillegg er det usikkerhet i betalings-villigheten/evnen til oppdretterne for veksten som tilbys. De to siste rundene har auksjonen blitt gjennomført mens oppdrettsbransjen har vært euforisk. I høst har pris og kost vært svært like for flere oppdrettere i Norge, samtidig som vi ser at det bygges mye landbaserte anlegg rundt om i verden som utfordrer konkurransefortrinnet til norsk lakseoppdrett.

I 2014 var Bjørøya ett av selskapene med dypest lommer og vi kjøpt en konsesjon for 55,1 millioner, mens snittet for auksjon i 2020 var på hele 171,4 millioner pr konsesjon. Hvor mye vekst som tilbys og pris på veksten er høyst usikker fremover.

Inntekter fra havbruk ligner inntekter fra oljen

Inntektene fra havbruk ligner i stor grad på inntektene staten har fra petroleumsnæringen gjennom avgifter og medeierskap i oljefelter. Siden inntektene fra oljenæringen var usikre, og for at pengene skal komme alle generasjoner til gode, har pengene blitt spart i oljefondet siden 1998. I dag lever vi på rentene av denne sparingen, og staten har de siste årene tatt ut mindre enn avkastningen og handlingsregelen gir rom for.

I dag er det nesten 11 000 milliarder i fondet, og det ville gitt hver nordmann mer enn 2,1 millioner hver om man hadde betalt ut fondet. Samtidig er det flere steder i Norge hvor det er ferjer og lange omveier som kunne blitt kortere med broer. Kanskje det mest kjente eksemplet er ferjefri E39 som vil kunne halvere reisetiden mellom Trondheim og Kristiansand. Det ville gitt 1.8 millioner nordmenn raskere veg. Likevel har norske politikere vært disiplinerte mot handlingsregelen og holdt igjen pengebruken.

Siden det er knyttet så stor usikkerhet til inntektene fra havbruk i Flatanger, hvorfor forvalter vi ikke pengene i Flatanger som staten forvalter oljeformuen? Det er usikkerhet både i forhold til inntekter fra Havbruksfondet og til utgifter til drift av kommunen.

Andre mer samfunnsnyttige prosjekter?

Slik prosjektet med bro mellom Sitter og Lauvsnes er skissert i Flatangernytt, gir det en avkastning på 1-2% årlig dersom de samfunnsøkonomiske gevinstene er 7 millioner og kapitalkostnaden på prosjektet med investeringsramme 100 millioner viser seg å bli 5 millioner årlig.

Til sammenligning har avkastning på oljefondet vært 5,8% årlig fra oppstart i 1998 til første halvår 2020. Trolig er det mulig å oppnå en lignende avkastning om vi setter pengene til siden og har lik risikoprofil som oljefondet.  Kanskje finnes det også andre prosjekter lokalt som er enda mer samfunnsnyttig?

Bedrifter kan ta kalkulert risiko, men vi kan ikke ta samme risiko med samfunnets midler. Fordelingsnøkler mellom stat, fylke og kommune kan endres, inntekter fra produksjonsavgiften er usikker og betaling for kjøp av vekst er usikker.

Vi ønsker derfor med dette innlegget at det åpnes opp for debatt rundt hva som er optimal bruk av oppdrettspenger. Vi ønsker å sette spørsmål ved om langsiktig økonomiplan tar innover seg usikkerheten i inntekter fra havbruk, og om forvaltningen av midlene gjøres slik at fremtidige generasjoner får høyest mulig nytte av disse pengene.

Bjørøya Holding

Per Anton Løfsnæs Anders Hagestande